Naboloven: Kort innføring

naboer

I denne artikkelen skal vi ta en generell gjennomgang av naboloven. Offisiell tittel på loven er «lov om rettshøve mellom grannar», loven er derfor ofte omtalt som «granneloven». Vi skal se på lovens oppbygging, hvilke rettigheter og plikter loven oppstiller, og dessuten skal vi ta et dypdykk ned i lovens mest sentrale bestemmelse: naboloven § 2.

I motsetning til hva som er tilfellet for den klare majoriteten av lover, vil svært mange av oss støte på naboloven i løpet av livet. Det kan derfor være verdt å sette seg litt inn i innholdet i denne loven. Vi skal forsøke å gjøre innholdet i denne artikkelen forståelig også for personer helt uten kjennskap til juss, men gjør oppmerksom på at artikkelen ikke skal fungere som en substitutt til å søke juridisk bistand. Dersom man står ovenfor en juridisk knipe, f.eks. en pågående konflikt med en nabo, anbefaler vi å ta kontakt med en advokat.

Lovens oppbygging og enkelte bestemmelser

Hovedprinsipper

Paragrafene 1-5 i loven inneholder såkalte alminnelige regler. Her er det oppstilt ulike bestemmelser om ting som er forbudt å gjøre ovenfor naboer, blant annet kan vi lese i § 2 at «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimelig eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom». Dette kan man se på som lovens hovedprinsipp, og er den klart viktigste bestemmelsen i loven. Vi skal skrive mer om denne nedenfor.

Videre i loven kan man blant annet lese i § 5 at «ingen må setja i verk graving, bygging, sprenging eller liknande, utan å syta for turvande føregjerder mot utrasing, siging, risting, steinsprut, lufttrykk og anna slikt på granneeigedom». Vi ser altså at bestemmelsene i denne delen av loven tar sikte på å verne personer i et nabostrøk, og sørge for at personene opptrer med tilstrekkelig hensynsfullhet.

Dersom noen av disse reglene brytes vil bestemmelsene om erstatning eller retting senere i loven komme til anvendelse, se straks under.

Regler om varsling ved tiltak

Paragrafene 6-8 inneholder bestemmelser om varsling til naboer, samt forhåndsavgjørelser. I § 6 kan vi lese at «når nokon vil gå i gang med planting, graving, bygging, industriverksemd eller anna tiltak som kan verta til skade eller ulempe på granneeigedom, skal han varsla grannen i rimeleg tid føreåt». Dette er altså en bestemmelse som fastsetter en varslingsplikt ovenfor naboer.

Når det gjelder forhåndsavgjørelser kan vi lese i § 7 at «spørsmål om korleis eit tiltak bør setjast i verk, så det ikkje kjem i strid med denne lova, kan kvar av grannane få avgjort føreåt med granneskjøn». Med granneskjønn menes en vurdering foretatt av domstolene om hvorvidt det aktuelle tiltaket er i strid med naboloven.

Regler om erstatning/retting ved tap

Paragraf 9 inneholder bestemmelser om erstatning, eller skadebot som loven formulerer det. Det fastsettes at den «ansvarlige» (eller noen den ansvarlige svarer for) må bære det økonomiske tapet som oppstår som følge av skade eller ulempe etter §§ 2- 5. Har en nabo dermed brutt naboloven §2, vil vedkommende ofte måtte betale en økonomiske sum til naboen, forutsatt at naboen har lidd et økonomisk tap som følge av naboens ulovlige handlinger.

I §§ 10 – 12 finner vi bestemmelser vedrørende retting. § 10 oppstiller hovedregelen om at tilstander eller forhold som strider mot bestemmelsene i §§ 2 – 5 «har grannen krav på vert retta». Bestemmelsen oppstiller imidlertid en rekke unntak for dette utgangspunktet.

Paragrafene 13 – 15 omhandler eiendommer som tåler svært lite, samt rett til særlige foranstaltninger på naboeiendom. Disse bestemmelsene er ikke så veldig praktiske.

Paragraf 16 inneholder bestemmelser rundt fastsetting av erstatning og vederlag. Det oppstilles et utgangspunkt om at erstatningen eller vederlaget skal settes til en engangssum, men dette utgangspunktet skal fravikes dersom man står ovenfor en personskade. Bestemmelsen åpner også for at det på bestemte vilkår kan åpnes for terminvise ytelser også ved andre skader og ulemper enn personskader, jf. bokstav a og b, samt tredje ledd.

§§ 17 – 24 inneholder enkelte opphevede bestemmelser, samt ikrafttredelse av loven. Det fremgår av § 18 at «granneskjønn er rettslig skjønn». Les mer om granneskjønn nedenfor.

Naboloven § 2

Under gjennomgangen av lovens oppbygging nevnte vi at naboloven § 2 kan ses på som lovens hovedprinsipp, vi skal derfor ta en nærmere kikk på denne bestemmelsen. Naboloven § 2 fastsetter at:

«Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimelig eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom».

Formålet med bestemmelsen

Poenget med bestemmelsen er å verne naboer mot andre naboer. Alle har selvfølgelig en relativt stor frihet til å gjøre det de ønsker på eiendommen sin. Man kan ha grillfester og spille musikk, ha en hund som bjeffer, klippe gresset med en bråkete gressklipper og lignende. Det er ikke disse frihetene som angripes i nabolovens $ 2.

Naboloven $ 2 tar sikte på å ramme handlinger som er utenfor alminnelig skikk og orden. En hund som bjeffer er ikke ulovlig etter bestemmelsen, men annerledes kan det være der en nabo i et villastrøk oppretter en hundekennel i hagen med kontinuerlig bjeffete hunder. Lignende er det ikke ulovlig å spille høy musikk nå og da, men å etablere en vindmølle som kontinuerlig bråker og skygger for å skaffe strøm kan være det.

Ordlyden

Ordlyden i loven er helt avgjørende for hvordan den skal forstås, så vi skal derfor forklare dette litt nærmere. Bestemmelsen bruker betegnelsen «ingen», dette tilsier at man ikke nødvendigvis må være den faktiske eieren av naboeiendommen for å bli omfattet av bestemmelsen. Gjennom rettspraksis og juridisk litteratur har det imidlertid blitt fastsatt at man må ha en viss tilknytning til eiendommen for at man skal kunne bli ansvarlig etter naboloven.

Typiske eksempler vil være en leietaker, en person med en bruksrett til eiendommen, eller et selskap som har rett til å ta ut grus og sand på eiendommen. Det kan imidlertid oppstå mange spørsmål vedrørende ansvar. Er det f.eks. slik at en person som oppholder seg ulovlig på en eiendom omfattes av ordlyden «ingen»? I et slik tilfelle kan man kanskje tenke seg at det ville vært vanskelig for eieren å forhindre det ulovlige oppholdet, og således uheldig om eieren skulle blitt rammet av bestemmelsene i naboloven.

Ernst Nordtveit legger til grunn at hverken personen som oppholder seg ulovlig på eiendommen, eller eieren selv, vil være ansvarlig etter naboloven i et slikt tilfelle. Han skriver imidlertid at dersom eieren over tid lar fremmede innfinne seg på eiendommen sin, kan det bli aktuelt med ansvar etter granneloven, jf. rettsdata note 3.

Videre i bestemmelse kan vi lese at ingen «må ha, gjera eller setja i verk noko». Dette må anses som en ordlyd som favner vidt, og som tar sikte på å ramme mange ulike forhold. Man kan f.eks. tenke seg lagring av giftig materiale som får konsekvenser for naboeiendommen, eller overdreven høy støy pga. næringsvirksomhet. Ulemper kan være av mer eller mindre kortvarig varighet, det fremgår av rettspraksis at ulempens varighet kan være et vurderingskriterium av hvorvidt ulempen er «urimelig».

Urimelig eller uturvande

Det mest sentrale spørsmålet i bestemmelsen er hvorvidt noe «urimelig eller uturvande» er til skade eller ulempe. Vi ser at loven bruker ordet «eller» slik at vi har å gjøre med alternative vilkår, skaden eller ulempen kan være enten «urimelig» eller «uturvande».

Det er åpenbart at tilfeller der noen med vilje påfører skade eller ulempe omfattes av vilkåret «uturvande». Dersom vi har å gjøre med tilfeller hvor grannen utfører noe uten et klart formål, men som skaper skade eller ulempe, vil nok også vilkåret være oppfylt. Når det på det annen side dreier seg om tilfeller hvor grannens utførelse har et klart formål, vil det bli mer nyansert. Vi skal nå nevne noen eksempler fra domspraksis.

Eksempler fra domspraksis

I Høyesteretts dom av Rt. 1967 s. 757 kom domstolen til at støy fra broarbeider medførte en erstatningsplikt på 30.000 kr. til et gjestegiveri som opplevde mindre gjester i perioden hvor broarbeidene pågikk. Høyesterett har i andre dommer lagt til grunn at forbigående ulemper ved anleggsarbeid ikke vanligvis leder til erstatning, jf. Rt. 1948 s. 907.

I Rt. 1973-01-26 var det spørsmål om et nytt grisehus påførte naboene «urimelig eller uturvande» ulempe. Grisehuset hadde blitt oppført av to gårdsbrukere som i lengre tid hadde drevet griseslakting på det samme stedet, men som nå hadde oppført et grisehus for å til enhver tid kunne fore opp rundt ca. 500 griser.

Grannene anførte at driften måtte opphøre pga. luktplagene fra det nye grisehuset. Høyesterett la til grunn at det nye grisehuset medførte et større omfang av driften enn tidligere, men kom til at luktplagene ikke var nok til å bli omfattet av nabolovens § 2.

Retten viste blant annet til at «det synes allikevel mest naturlig å se den som en fortsettelse og utvikling av den tidligere virksomhet, påvirket av den alminnelige tendens mot en mer intensiv drift og innenfor den ramme som gårdbrukerens og hans families arbeidskraft gir. Den nye virksomhet er forankret i gårdsbruket som gårdbrukerens og hans families eksistensgrunnlag.».

I Rt. 2006-05-02 (Gardermoendommen) krevde en del av naboene til Gardermoen lufthavn erstatning pga. minket verdi på eiendommene når lufthavnen ble den nye hovedflyplassen. De aktuelle naboene hadde flyttet dit etter at Gardermoen var blitt en flyplass, men før det var vedtatt at den skulle være hovedflyplass. Retten kom til at naboene var påført en «urimelig ulempe» og tilkjente dem erstatning. Før vi går inn og ser på rettens begrunnelse for dette, skal vi se hen til hva loven selv sier om urimelighetskriteriet:

«I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.

I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.

Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.”, jf. naboloven § 2.

Vi ser altså at urimelighetsvilkåret legger opp til en helhetsvurdering, høyesterett har lagt til grunn at listen ikke er uttømmende, jf. Rt. 2006 s. 486.

I spørsmålet om naboene til Gardermoen lufthavn var blitt påført en urimelig ulempe da lufthavnen ble hovedflyplass, ble det særlig vurdert hvorvidt den økte støyen måtte anses som urimelig. Retten startet med å vurdere om støyen var ventelig, og viste i den anledning til Rt. 1973-01-26 (se ovenfor), samt Rt. 1972 s. 142.

Retten kom imidlertid til at ingen av disse dommen var dekkende for det foreliggende tilfellet. En dom som på en annen side var mer relevant, var dommen i Rt. 1964 s. 609. Dommen dreide seg om et treproduksjonsfabrikk som på et tidspunkt startet med en ny produksjon av sponplater.

Her ble det avgjørende å vurdere hvorvidt sponplateproduksjonen skulle anses som en videreføring av den allerede eksisterende virksomhet, eller om den skulle anses som en helt ny virksomhet. Det ble avgjørende i dommen om de berørte naboer hadde flyttet inn i nabolaget «før denne markerte omleggingen av virksomheten fant sted», jf. s. 71 i dommen.

I Gardermoendommen uttalte retten at: «Ved å overta funksjonen som landets hovedflyplass, ble rammene for en generelt ventelig utvikling ved denne flyplassen fullstendig sprengt. Selv om virksomhetens art fortsatt var den samme, må den etter min mening ved vurderingen av ventelighet etter grannelova § 2, nærmest kunne karakteriseres som en ny virksomhet.»

Høyesterett vurderte deretter på hvilket tidspunkt en måtte si at den økte støyen fra Gardermoen måtte anses som ventelig, og konkluderte med at Stortingets vedtak om å gjøre Gardermoen til hovedflyplass måtte være skjæringstidspunktet.

Retten foretar så en vurdering av om støyen er «urimelig», og svarer bekreftende på dette spørsmålet etter å ha sett hen til støymålingstall fra luftfart.

Høyesterett uttaler dessuten at:

«Ankemotpartene har fremhevet at den utvidelse av adgangen til å kreve erstatning som ble etablert i grannelova § 2 fjerde ledd, er begrunnet i et hensyn til likhet og rimelighet: Når ulempene skriver seg fra et tiltak som innebærer betydelige fordeler for en stor gruppe, vil det være rimelig at den mindre krets eiendommer som tar belastningen med ulempene, får økonomisk kompensasjon. Til dette bemerker jeg at vår sak gjelder etableringen av en ny hovedflyplass med en meget stor flytetthet, til beste for hele landets befolkning. Det er i tillegg tale om en forflytning av støyulempene fra folkerike områder rundt Fornebu til mer spredt bebygde områder på Gardermoen. Det bør også kunne være rom for betraktninger av denne karakter ved den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter grannelova § 2 første til tredje ledd.», jf. avsnitt 99.

Av det vi har vært gjennom av rettspraksis ser vi altså at vurderingen av hvorvidt noe er urimelig eller uturvande etter naboloven § 2 kan bestå i en omfattende vurdering der mange ulike momenter kan være relevante. Vi har vært gjennom noe av den relevante rettspraksis her, men bemerker at dette på langt nær er uttømmende.

Oppsummering

Vi har i artikkelen fått et lite innblikk i naboloven, og sett hen til Høyesteretts måte å resonnere rundt lovens mest sentrale bestemmelse: naboloven § 2. Den våkne leser har kanskje fanget opp at en sentral jobb for loven er å etablere en slags tålegrense: Hva må naboer tåle, og hva må de ikke tåle. Det å etablere en slik grense er ingen enkel jobb, og det er også noe av grunnen til å loven opererer med begrep som «urimelig» og «uturvande».

Begrepene gir adgang for domstolene til å foreta skjønnsmessige vurderinger i de spesifikke tilfellene de står ovenfor. Ingen sak er lik, og uten et slikt slingringsmonn kunne en endt opp med regelrett dårlige og urettferdige løsninger. Som vi nevnte innledningsvis skal denne artikkelen ikke fungere som en substitutt til å få juridisk bistand, står man ovenfor en knipe med en nabo anbefaler vi å ta kontakt med advokat.